Denne gangen var det business og ikke pleasure som stod på programmet. Jeg var invitert til å være med på en studietur for KIFEE. KIFEE står for Kyoto International Forum for Environment and Energy og er en samarbeidsavtale mellom Norge og Japan. Dette skjedde for et par uker siden, men for dere er det nytt. På torsdagen møtte jeg resten av den norske delegasjonen i Kyoto. Først besøkte vi Doshisha university. Jeg får alltid en veldig god følelse når jeg besøker nye campuser og når været er varmt. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik. En teori kan være at det minner meg om den gangen jeg besøkte CERN og dro på interrail etterpå. Det er vel det man kaller good times. På universitetet holdt jeg et foredrag om mitt arbeid og mitt syn på Japan. I siste del av foredraget mitt prøvde jeg å være frekk og freidig uten å fornærme noen japanere. Jeg tror jeg lyktes. Jeg spøkte om japansk kultur, men trakk alltid fram noen rart med Norge slik at det ble en god balanse. Japanerne virket godt fornøyd.
Her løser vi verdensproblemer!
På kvelden dro vi til en relativt eksklusiv restaurant. Det var iallefall det mest fancy stedet jeg har vært på i Japan. Vi fikk ørten forskjellige retter. Temaet var sjømat. Selv om jeg har blitt vant med sushi så er det fremdeles mye som kan være en utfordring for en innlandskrabbe som meg. Sushi er godt det, men det kan også bli for mye av det gode. Den største utfordringen, men overraskende nok den beste retten var kokte fiskehoder. Maten gav meg assosiasjoner til aurehove i den Dolly Dimpels reklamen, men hakket bedre dandert. Hodekjøttet er altså det beste på fisken slik som på sau og hest. Jeg måtte legge igjen øynene og tennene, men jeg tror heller ikke at man skal spise det. Jeg fikk iallefall skryt for å ha spist opp. Da begynner jeg å lure. Forventer de ikke av vi skal spise det opp? Alle vet jo at verdens delikatesser egentlig er det som er igjen av dyret etter man har spist det som er godt. Dette er grunnen til at jeg er naturlig skeptisk til all mat som fremstår som eksklusivt. Uansett jeg synes maten var god, men desserten var liten i forhold til mengden mat. Damen som eide restauranten var med å servere. Hun var utrolig sprek og sjarmerende. Hun kunne ikke et ord engelsk, men hun pratet i vei. Hun forklarte meningen med beltet på kimonoen. Det har etter hva jeg forstod tre formål. Det skal framheve den kvinnelige figuren. Det skal gi støtte til ryggen når man serverer og det skal holde klåfingra menn unna. Japanerne tenker på alt.
Nei det er ikke "Laurdag e aurehovedag", men det var torsdag og red snapper (eng.) dag
Fredagen dro vi til den norske ambassaden i Tokyo. Jeg traff igjen folk fra 17. mai. Det var hyggelig. Jeg hadde en forelesning om litium-ion batterier. Det var ikke så enkelt å gjøre på tjue minutter når tilhørerne er alt fra eksperter til de uten kunnskap om batterier. Min prat var den siste for dagen og jeg brukte mer tid enn jeg fikk, så det endte opp med at vi måtte stresse oss videre til neste post. Det var heldigvis noe beroligende. Vi hadde reservert en båt som skulle ta oss med ut i Tokyo bay. På båten var det guiding, bespisning og bedrikking. Temaet var igjen sjømat. Denne gangen med bla. Tempura. (Det har ingenting med madrassen Tempur å gjøre). Tempura er sjømat som er fritert og dyppet oppi en spesiell saus. Dette var veldig godt, men jeg måtte fokusere når vi ble servert hele 1 måned gamle akkarer. Når de er 1 måned så er de akkurat en munnfull. Etter maten hadde vi hvitvin på dekk og så på lysene fra Tokyo. På vei hjem var det karaoke. Jeg lot de andre slippe til denne gangen så det ble ingen forestilling fra min side. Etter båtturen tok vi en øl på Tokyos svar på Toppen bar i Lillehammer. Dere som har vært på Toppen bar vet at utsikten er upåklagelig. Det var den også her i Tokyo. Vi var i 47ende etasje, 150 meter over bakken. Jeg hadde lite kontanter på meg, så det ble med den ene ølen.
Nordmenn!
Tokyo by night, by bay!
På lørdag tok vi en tur til Ueno park. Der var det mange templer å besøke, men ikke noe som virkelig fanget min oppmerksomhet. Det var allikevel godt å komme seg litt bort fra trafikken. Senere på dagen dro vi til Keio university i Yokohama for å besøke en laboratorium. Det var igjen fint å besøke en campus. Vi fikk en omvisning og hadde et møte om diverse. Senere på kvelden hadde jeg avtalt å møte gamle kompiser fra Aachen. Det var veldig hyggelig å treffe disse guttene igjen. Vi dro selvfølgelig på tysk restaurant. Det ble surkål, pølser, snitzel, kölch og weissbier. Nam nam nam! Jeg er ikke lei av japansk mat, men tysk mat var virkelig midt i blinken denne kvelden. Vi prata om gamle dager og hadde en veldig hyggelig middag. Vi avsluttet kvelden men en drikk på en bar i nærheten av mitt hotell. Jeg bestilte meg en drikk som het «stairway to heaven». Som Led Zeppelin fan så måtte jo denne passe meg bra. Dessuten var drinken øverst på en liste og hadde fått ti av ti stjerner. Jeg trodde at dette var en liste over hvor gode drinkene var, men det var egentlig en liste over hvor mye alkohol det var i drinken. Denne «stairway to heaven» var i samme liga som cognac spesial (cola og labsprit). Gutta måtte ta kvelden tidlig så det ble en tidlig kveld på meg også. Vi får håpe det blir litt færre år til neste gang vi møtes.
Gamle kjente fra Aachen!
Søndagen var ikke så spennende. Vi tok en tur til Harajuku. Det er et område som er kjent for alle ungdomene som er kledd ut som alt mulig rart. Det var mye blått og rosa hår. Dette er en av stedene japanerne kan være annerledes og det fører til at de blir veldig annerledes. Den snåleste jenta jeg så hadde printet ut ansiktet sitt (tror jeg) på et papir og gikk med dette utenpå sitt vanlige ansikt. Kanskje det var et annet ansikt under. Hvem vet? Det var flere med masker. Jeg så også en del gutter som ville være jenter. Alt til turistenes fornøyelse. Det var så utrolig mange folk på dette stedet, så jeg dro ganske tidlig. Men det er et flott sted for å kikke på mennesker.
Etter dette dro jeg til Odaiba. Det er en kunstig øy i Tokyo bay. Øya er bygd opp av avfall fra resten av Tokyo. Dette er en ganske moderne bydel. De har en egen automatisk monorail. Den var mye artigere å ta enn de kjedelige togene. Jeg besøkte et vitenskapsmuseum. Dette er stedet som har Asimo! Asimo er den kjente roboten til Honda som kan både danse og spille fotball. Uheldigvis var han syk, så jeg fikk ikke sett showet hans. Men nå har jeg en grunn til å dra tilbake. De hadde også mye annet kult, men så er det disse ungene da. Det er jo aldri mulig for meg å prøve noe. Det er unger overalt. Det burde vært egne voksenkvelder på slike museum. Jeg skjønner iallefall nå hvorfor Japan er ledende innen vitenskap, når unge har så stor interesse for teknologi. Jeg gruer meg til den dagen Norge i ikke har mer olje igjen. Da kommer til å gå dårlig med oss, hvis vi ikke får opp interessen for vitenskap og innovasjon slik at vi kan skape nye verdier. Selv satser jeg på å ha spart opp nok gull, slik at jeg kan flytte til et varmere strøk, der jeg kan nyte min pils i fred. Jeg tok Shinkansen hjem til Osaka på kvelden. Det var som alltid artig. Jeg har ennå ikke sett Mount Fuji på turen, men jeg får nok flere sjanser.
Din venn, min venn, alles venn, roboten Asimo! Han var egentlig ikke syk, men det var vedlikehold som hindret han i å opptre for oss.