Japanske toalett

Japan, landet der man elsker toaletter!

Jeg var tidligere inspirert av andre blogger med daglige poster som bla. «dagens antrekk». Jeg hadde tenkt å ha noe av det samme men da med en liten tvist, altså dagens do. Nå har det seg sånn at jeg ikke besøker en ny do hver dag. Det kunne blitt litt kjedelig etterhvert. Derfor skriver jeg heller dette innlegget der jeg tar for meg japansk dokultur. Du lurer kanskje på hvorfor jeg vil blogge om toaletter? Jo fordi japanerne er ramme på ramma:) Her har de toaletter som får iphonen din til å virke gammeldags. De heftigste doene har mp3-spiller, hvalsang, fuglekvitter, touchscreen osv. Du får også toalett med lyden av en bekk som renner. Lyden skal hjelpe deg med å tisse. Selv har jeg prøvd relativt avanserte toalett med med varme i settet, og duft. For å prøve alt dette må man sette seg ned først. Setet er nemlig trykkbelastet slik at du f.eks ikke kan leke med spylinga. Jeg var først veldig begeistret for varmen i setet. På offentlige toalett der renholdet er litt dårlig er det derimot ikke så smart med en varmekilde. La oss bare si det sånn at oppvarmet avfall lukter verre enn kroppsvarmet avfall. Selv om de fleste toalettene er av høy standard i Japan, kan du også være uheldig å få det kjente «hullet i gulvet». Jeg tror dette er en favoritt hos de eldre. Mens vi nordmenn ennå brukte løv og mose som toalettpapir, hadde japanerne utviklet tørkestaven. En treplanke/pinne som man brukte som nettopp toalettpapir. I løpet av de siste tiårene har vi nordmenn gått forbi japanarne når det gjelder tørketeknologi. Japanerne har et tynt papir som krever mange tørk, mens vi i Norge kan skilte både to og tre lag. Parfyme på papiret, det kan vi vel ikke få i Norge? Jeg har en teori hvorfor de har så dårlig toalettpapir. Mange mener at de trenger lite papir fordi det blir rent pga. spylinga. Jeg tror grunnet er at man ønsker seg litt fred og ro. I Japan bor folk veldig tett. På jobb står sjefen din over deg hele dagen og når du kommer hjem så begynner ungene og kona gnåle. Den stedet du kan ha litt tid for deg selv er på do. Dårlig toalettpapir betyr mer tid på do.

Dette er en hybrid mellom vanlig toalett og hull i gulvet. Her kan du hvile skinkene på kanten hvis du ønsker det, eller du kan bruke lårmusklene.

På denne doen gikk lokket opp automatisk for deg. Selvfølgelig trekker den også ned for deg.

Slik ser et typisk kontrollpanel ut. Herifra kan du styre spyling, bidet, styrken på strålene, spyleprogram, tørking osv.

Her kan ungen din sitte, mens du bæsjer.

Tokyo 2

Jeg har vært enda en tur i Tokyo. Dette gangen var formålet å dra på sumo-turnering samt feire 17. mai på ambassaden. Etter arbeid forrige fredag, tok jeg igjen lokaltoget til Osaka. Fra Osaka hadde jeg bestilt billett med nattbussen til Tokyo. Jeg var litt seint ute og måtte stresse for å finne fram til riktig holdeplass. Heldigvis er Japanerne så godt organisert at da jeg kom fram til busstasjonen var det ingen problemer med å finne fram. Jeg var ellers godt forberedt og hadde mat og drikke i sekken. Utenom sekken hadde jeg også med min nyinnkjøpte dressbag med nyinnkjøpt dress inni. Jeg skulle jo tross alt feire nasjonaldagen. Bussturen koster omtrent halvparten av lyntoget, så jeg hadde spandert på meg et litt mer behagelig sete. I min buss var det tre seter på hver rad, slik at man får god plass til skuldrene. Setene kunne også legges veldig langt bakover. Bussen var mye bedre enn Lavprisekspressen. Innvending var bussen dekket med gardiner, så det var ikke mulig å se ut. Dette var veldig frustrerende i starten, men etterhvert når vi skulle sove så var det behagelig at det ble helt mørkt. Jeg trodde at veistandarden i Japan skulle være god. Det er godt mulig at den er det, men mellom Osaka og Tokyo føltes den veldig humpete. Vi stoppet fire ganger i løpet av natten for å strekke på beina og tisse. I Japan har de svære rasteplasser for den slags. Her parkerer også yrkessjåførene når de skal legge seg for natten. Disse gutta slår ikke av motoren når de skal sove. Så på rasteplassene står det ørten lastebiler med motoren på tomgang til enhver tid. Ikke rart verden blir forurenset. Grunnen til all tomgangkjøringen er forresten air condition, men det var ikke spesielt varmt den natta. Bussjåføren hadde med seg en assistent på turen. Hans jobb var å fylle opp bagasjerommet og snakke i mikrofonen. Dette klarer ikke japanske bussjåfører å gjøre selv. Resten av turen satt bare assistenten ved siden av sjåføren. Det virket som en veldig spennende jobb. Han var veldig ivrig til å snakke i mikrofonen, for han snakket veldig lenge. All pratinga og humpene bidro til at jeg ikke fikk sove noe særlig. Jeg var stuptrøtt da jeg kom fram til Tokyo.

Ryogoku Kokugikan eller sumostadion.

Denne gangen hadde hadde jeg glemt kartet hjemme, så navigeringen var ikke så enkel. Heldigvis har de bra med kart i gatene i Tokyo, men på metroen er verre. Etterhvert så fant jeg fram til hotellet mitt. Denne gangen ville jeg ikke risikere å sove i tysk tåfis så jeg hadde fått en kollega til å bestille rom på et billig businesshotell rett ved sumostadion. Jeg ankom hotellet veldig tidlig så jeg kunne ikke sjekke inn, men jeg fikk lagt fra meg bagasjen. Ute av hotellet gikk jeg bare etter trommelyden. De spiller alltid trommer når de begynner en dag med sumo. Jeg hadde kjøpt billett for forhånd så jeg slapp køen. Sumoen startet kl 0800. Jeg tenkte at jeg ikke skulle stresse, så jeg satt meg i sola for å lese regler. I sumo vinner man kampen hvis man får dyttet motstanderen utenfor ringen. Man kan også vinne ved å få motstanderen til å være borti bakken med andre deler av kroppen enn fotbladene. Man blir diskvalifisert hvis man er ufin, altså sparker, slår, biter, osv. Man blir også disket hvis man ikke har bundet trusa bra nok slik at den faller av under kamp, men dette skjer heldigvis ikke så ofte. I tillegg har de en haug med tradisjoner og ritualer som blir fulgt veldig nøye. Blant annet må man ha en bestemt hårsveis. Når man starter sumokarrieren kreves det at man ikke klipper seg. Sumobrytere skal ha langt hår og det skal være satt opp på en spesiell måte etter nivået bryteren er på. Tipp hva den dominerende lukta på stadionen er? Man skulle tro at det var popcorn eller svette tjukkaser, men det er faktisk hårvoks. Jeg har blitt fortalt at sjampo er en veldig stor utgift på et sumobudsjett. Ved nitiden fikk jeg somlet meg inn på stadion. Jeg fant plassen min. Jeg satt der nesten alene og så på brytingen. I programmet jeg hadde fått i døren stod det er de virkelig store gutta ikke starta før seinere. De jeg så på var bare puslinger.

Her er vi innendørs.

Sjekk beina på bryteren til høyre!

Pga. lite søvn og entusiasme klarte jeg å sovne flere ganger. Etterhvert ble stemningen bedre. Jeg hadde fått en blund, et par øl og en god lunsjboks. Folk begynte å strømme til og støynivået økte. Plutselig var det tid for noen seremonier og etter det var det god trøkk. Jeg kjøpte meg flere øl og is. Det var jo tross alt nesten 17. mai. Du kunne kjenne stemningen ble bedre jo nærmere vi kom de siste kampene. På kampprogrammet kunne jeg lese at min nye favorittbryter skulle i ringen nest sist. Han er min favoritt fordi jeg spiste hans spesial sammensatte lunsjboks til lunsj. http://en.wikipedia.org/wiki/Koto%C5%8Dsh%C5%AB_Katsunori.

Jeg liker dette bildet! Det ser ut som tjukkasen til høyre er redd for å falle.

Her er de beste igang med sin åpningssermoni.

Kotooshu leverte varene og vant kampen. Han gjorde en god turnering, men Hakuho som gikk av med seireren. Hakuho er i storform og er i en egen klasse for seg. (Han er faktisk i egen klasse. Han er den eneste som har rankeringen Yokozuna) Jeg tror selv ikke Akebono på sitt beste kunne tatt Hakuho slik han bryter nå.

Etter turneringen sjekket jeg inn på hotellet og tok en powernap. Jeg var utslitt etter en dårlig natt og ni timer med tjukkasbryting. Jeg hadde ikke lagt noen planer for kvelden så jeg tok det rolig. Jeg dro en kjapp tur til et område med mye musikkbutikker, men jeg var for sen og alt var stengt. Istedet vandret jeg målløst rundt i Tokyos gater.

Søndagen var jeg tidlig oppe for å rekke frokosten på hotellet. Den fikk terningkast 2, men igjen hotellet var veldig billig. Etter mye om og men fikk jeg lånt et strykejern fra resepsjonen. Skjorta måtte strykes til dagen aktiviteter. Klokken tolv var jeg invitert til ambassaden for å feire 17. mai sammen med andre nordmenn. På metrostasjonen fant jeg noen hvite folk med dress og så fort at det var nordmenn. Sammen klarte vi å finne fram til ambassaden, hvor ambassadøren og hans kone ønsket oss velkommen. Etter å ha hilst på litt folk, stoppet jeg opp ved vaffelserveringen. Det ble bra med vafler på meg og jeg fikk til og med jordbærsyltetøy med jordbær på vaflene. Det var øl og vin i baren for de som ønsket det. Pølser med lompe var også en favoritt. Vi sang nasjonalsangen samt noen andre 17 mai sanger. Ambassaden hadde leid inn ei japansk berte til å spille hardingfele og det låt bra. Vi hadde også buffet. Det var en lett blanding av norsk og japansk mat, altså mye godt. Jeg var selvfølgelig først i køen foran kakebordet. Der var det også mye godt. Jeg avslutta gildet med en is. Etter selskapet var vi en gjeng som fortsatte festen på en pub. Det var artig å dele japanerfaringer med andre nordmenn.

Norsk musikk med ambassadøren og hans kone i bakgrunnen

Tissatrengt, ellers i fin form måtte jeg stress meg til bussholdeplassen for å finne riktig buss hjem til Osaka. Det gikk akkurat. Turen hjem var like ubehagelig. Denne gangen var jeg sikker på at bussjåføren stekte speilegg på varmeanlegget for det var sykt varmt i bussen. Eller rettere sagt, det var sikkert assistenten som stekte speileggene. Mandagen ble ingen dag som går inn i historiebøkene som Mortens mest effektive dag. Når jeg kom på kontoret klagde jeg på at jeg bare hadde sovet et par timer i natt. Da ble jeg kontret av han jeg snakket med. Han hadde vært på jobb siden søndag morgen og holdt det gående. Han var også på jobb på lørdagen bare så det er sagt. Jeg har bestemt meg for å slutte å kommentere det, de gangene jeg føler meg trøtt.

Jeg tenkte å lage en "Large in Japan"-quiz når jeg nærmer meg slutten av oppholdet. Det gjelder å følge med for det vil bli premie til vinneren.

Tokyo!

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om mitt besøk i Tokyo. Hva kan jeg si? Byen er enorm. I det de kaller «sentrum» bor det 12 millioner mennesker. I store-Tokyo bor det ikke mindre enn 34 millioner. Det er vanskelig å si hvilken som er verdens største by, men Tokyo er nok oppe i toppen et sted.

Vi hadde noen fridager på kontoret. Japanerne feiret «golden week» Det er fire helligdager som de beleilig nok har bestemt at skal ligge etter hverandre. De feirer blant annet naturen og barn. Jeg synes det er triveligere å feire barn og natur, enn å ferie JC slik som vi gjør Norge. Golden Week er også den lengste sammenhengende ferien japanerne har. Og jeg som klagde når jeg ikke hadde sommerferie på to måneder... Japanerne er forresten helt ville etter å jobbe, men det får vi prate om en annen gang. Jeg var i tvil om hva jeg skulle bruke fridagene mine til. Det er ganske mye å velge i mellom, men jeg ble tipset om å ta noen dager i Tokyo. I Tokyo ville det iallefall være ledige sengeplasser og det ville heller ikke være så mye folk der for de fleste hadde reist på ferie. Ledige sengeplass kunne jeg ikke regne med hvis jeg ville til Kyoto eller Nara. Greit, Tokyo skulle det bli. På lørdagen la jeg planer og reserverte seng på et hostel ikke så langt fra den gamle delen av byen. Søndag morgen stod jeg tidlig opp og hoppet på lokaltoget som tok meg til Shin-Osaka togstasjon. Derifra skulle jeg ta Shinkansen til Tokyo. Shinkansen er uten tvil verdens beste togsystem. Noen kjappe fakta, toppfart 300km/t, årlig reisende per år mellom Osaka og Tokyo: 115millioner, går hvert tiende minutt, er i gjennomsnitt pluss/minus 8sekunder forsinket eller for tidlig ute. Slå den NSB! Turen tar 2 ½ time (8 timer med buss). Det var lenge siden jeg hadde gledet meg så mye til å ta et tog. Inne i vogna sto alle setene riktig retning! Til og med dette klarer ikke NSB. Jeg ble flau over å tenke på norsk jernbane når jeg satt der. Jeg hadde et hav av beinplass og et stor vindu jeg kunne kikke ut av. Det er eneste minuset er at det koster flesk. Det er billigere å fly, men det tar igjengjeld lenger tid totalt sett. Jeg ble også mektig imponert over servicen. Når konduktøren kom inn i vogna bukket han dypt for å vise at han setter pris på kundene sine. Når har en konduktør fra NSB bukket til deg? Jeg satt foran i vogna så jeg nikka erkjennende tilbake. Man må vise gjensidig respekt! Mens vi suste avgårde mellom Japans rismarker og jeg ikke trodde at turen kunne bli noe bedre, så komme jammen ei servitrise med en tralle der man kunne handle mat og drikke. De hadde øl og damen så ut som en japansk fotomodell. Begge deler blir et plusspoeng i boka til JR(Japan Railways). Hvor ble det av den tralla til NSB? Når vi passerte foten av det hellige fjellet Mt Fuji hadde jeg sovna. Jeg vet ikke om det var ølen eller den behagelige reisen som gjorde det.

Dette toget sier ikke "tøff tøff tøff tøff tøff tøff tøff", det sier "oh oh oh oh oh yeah!"

Når jeg ankommer nye storbyer, er det første jeg gjør å dra innom turistinformasjonen. De har alltid gratis kart og mange nyttige tips. Med kunnskapen jeg hadde tilegnet meg på lørdagen viste jeg at det var en turistinformasjon ikke langt fra hostelet. Nå hadde det seg sånn at Tokyo ikke har noe gratis kart over hele byen, men de hadde kart over forskjellige bydeler. Jeg fikk også tips om forskjellige ruter man kunne gå for å få essensen av Tokyo.

Jeg sjekka inn på hostellet. Det var ren og pent nok. Skoene måtte selvfølgelig av. På rommet luktet det gammel tysk tåfiss. Og det stemte, for i senga under meg bodde det en trivelig tysker som var gått seg lei av Japan. Det var heldigvis mulig å åpne vinduet, men lukta stakk i nesa under hele oppholdet. Den første dagen i Tokyo bestemte jeg meg for å gå to av rutene som jeg hadde blitt anbefalt. Den første var i nærområdet der jeg bodde, altså i gamle Tokyo. Dagen før hadde jeg gått til innkjøp av en lite kompass som jeg hadde montert til sekken min. Klokke og sola trikset fungerer ganske dårlig så langt sør synes jeg og det fungerer heller ikke når du er nede på t-banen. Orienteringen i de trange gatene i gamlebyen gikk derfor som en drøm. Som nevnt tidligere så skulle det ikke være så mye folk i Tokyo pga ferien, men det var bare tull. Det var like trangt her som i love parade, men ikke på langt nær like god stemning. Grunnen til alle menneskene i gamle byen var fordi området selvfølgelig er en av de største turistfellende i Japan. Hovedattraksjonen var nok et tempel som jeg ikke forstod helt poenget med. I tillegg var det dekket til pga. oppussing, men jeg fikk sett verdens største sandaler og det er da iallefall noe å ta med seg videre. Det var også et marked utenfor tempelet. Der fikk jeg bestilt meg mat. Trikset er å finne han som bare selger en rett. Da vet du at han er flink på å lage den og det blir ikke noe språkproblemer når du skal bestille. Jeg fant et sted i skyggen for å spise. Der kom en gammel japaner i prat med meg. Jeg skjønte jo ikke hva han sa, så jeg kom ikke i prat med han. Jeg forstod, «Amerikua?» og jeg sa: No no! Norwegian. Jeg skjønte også at han syntes jeg var god med spisepinner til å være utlending. Han prata videre, mens jeg spiste opp. Ved siden av den gamle mannen satt en annen japaner som snakket dansk, så han kom bort etterhvert og forklarte at den gamle mannen snakket om hvor takknemlig han var for at jeg kom for å besøke Japan. Denne takknemligheten er noe som går igjen blant Japanerne og jeg er bare glad for å kunne gi! Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Vi setter veldig pris på...». Den dansk talende japaneren var forresten stor fan av det norske kongehus, så vi snakka litt om Harald og Sonja. Markedet hadde også et show med en apekatt. Jeg gav demonstrativt ikke penger. Nå vet jeg ikke om apen fikk det noe bedre av at jeg ikke gav noen penger. dama med apekatten håvet uansett inn penger. Det var tydelig at denne underholdningen slo godt an blant japanerne. Jeg kunne sikkert brukt en dag på dette markedet hvis det ikke var for alle menneskene. Dessuten måtte jeg videre på min ferd.

Her er apekatten etter showet. Han bukka når publikum klappet.

Etter markedet dro jeg til Tokyo Tower. Det er et radio/tv tårn. Hverken spesielt høyt eller vakkert, men fremdeles Tokyos svar på Eiffeltårnet. Det er 3 meter høyere enn Eiffel sitt tårn(ok det er litt høyt da), men veier 4000tonn mindre! Det bør kanskje nevnes at tårnet er bygd i edelmetallet aluminium og er 70 år nyere. Som sivilingeniør i materialteknologi ble jeg imponert over de tynne beina. Noen vil kanskje synes at dette er bra konstruksjonsarbeid, men jeg synes heller det er bra materialteknologi.. Jeg gadd ikke å vente 90 minutter for å komme helt til toppen så jeg nøyde meg med 150 meter. Utsikten var god over Tokyo by night. I alle disse turistattraksjonene har de en haug av steder du kan legge igjen penger. Under tårnet kunne du besøk voksmuseum, ymse spisesteder, lekeland, Michael Jackson utstilling osv. MJ er forresten big in Japan. Eneste som kanskje er større enn the king of pop er Mikke Mus. Apropos big in Japan. Jeg hørte «unforgiveble sinner» på høyttaleranlegget i en kjøpesenteret her om dagen! Go Lene Marlin! Jeg skal synge den neste gang jeg er på karaoke og ta kollegaene mine med storm!

Tokyo Tower med meg i forgrunnen

Etter tårnet forsatte jeg på min rute, denne gangen nord og vestover. Jeg slo opp i Lonely planet boka for å lese om området jeg skulle til. Dette skulle være Tokyos partystrøk og det nærmeste man kunne komme Bourbon street i New Orleans i Japan. Jeg gikk ivrig avgårde. For dere som har vært i Bourbon Street så vet dere hvorfor jeg var ivrig. Den som vet det best må være Mr PK Dahlstrøm. Jeg ble selvfølgelig skuffa. Japanerne er ikke helt som amerikanerne når de drikker. Jeg lærte også at en enslig skjeggete nordmann med glanende øyne, ryggsekk og sokkene langt oppå leggene er veldig populær blant afrikanske halliker. Afrikansk engelsk er ikke så lett forstå, men noen ord kan du ikke ta feil av. Jeg skulle likt å komme med noen sitater, men det gjør seg ikke i et offentlig forum. Jeg tok kvelden tidlig.

Dagen etterpå hadde jeg tenkt meg til fiskemarkedet. Jeg fikk vite at det var stengt pga golden week så da måtte jeg over på plan b. Kunne jeg ikke se fisk, så ville jeg i det minste se kjøkkenutstyr! I Tokyo finnes det en lang gate som har alt man trenger til kjøkkenet. Der var det meste stengt, men jeg var ikke så skuffa for jeg er egentlig ikke så interessert i kjøkkenutstyr. Etter denne bomturen dro jeg til Tokyos svar på slottsparken, Imperial park tror jeg det het. Der har keiseren og keiserinnen palasset sitt. Parken var ganske kjedelig og jeg hadde problemer med navigeringen tiltross for kompasset. Det var veldig varmt denne dagen og jeg var tørst. Jeg trodde jeg kjente Japan godt nok nå og trodde at det var brusautomater på hvert hjørne. Slik er det ikke i hagen til keiseren. Tilslutt fant jeg en cafe, hvor jeg drakk ananasbrus. Jeg gikk en lang sløyfe rundt hele komplekset. Jeg fikk i det minste oppleve litt natur midt inne i Tokyo.

Jeg lurer på om det er her keiseren bor. Jeg er ikke helt sikker.

Kvelden ble brukt i Akihabara. Det er elektronikksted nummer 1. Enormt mye neonlys og butikker med ymse innhold. Ganske spennende område, men igjen litt kjedelig for en hardbarka japanturist. Det var mest action når en kar ble påkjørt. Det kom en flokk med ambulanser, men mannen klarte å gå selv så jeg skjønner ikke helt hvorfor det ble så mye oppstyr. Igjen fikk jeg se et glimrende eksempel på japansk ingeniørkunst. Sirenene på taket av politibilene kan heises opp slik at de synes bedre. Jeg hadde kveldsmat på en tyrkisk kebabsjappe. Terningkast tre.

Akihabara, går det på strøm finner du det her.

Neste dag fikk jeg omsider dratt på fiskemarkedet. Fiskerne var tilbake på jobb. Dette markedet er nevnt i boka «1000 steder du må dra før du dør», så jeg tenkte at det var verdt et besøk. Jeg vrengte meg opp kl 5 til mine romkameraters ergrelse. Det gjelder å være tidlig ute for å få med seg tida når det er mest liv. Jeg hadde også planlagt den ferskeste sushien du kan tenke deg til frokost. Nede på havna var det system i kaoset. De som jobber på havna bruker en rar motorisert vogn som de henter og leverer fisk med. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg holdt på å bli påkjørt av en sånn en. Jeg fant fisk i alle slags størrelser fra svære tunfisk til bitte små blekkspruter. Etter å ha sett blod sprute, frossen fisk som blir kasta i bakken for å dele de opp og de generelt møkkete kårene, så var sushi det siste jeg hadde lyst på.

Her ligger frossen tunfisk på rekke. Sjekk ut han som bruker stikksaga på fisken.

Jeg hadde fått nok av fisk og ville heller dra til Ginza, Tokyos svar på 5^th. Avenue i New York. Jeg var jo selvfølgelig altfor tidlig ute og måtte vente et par timer før noen som butikkene åpne. Jeg tok frokosten i en park. Målet med å dra til Ginza var å besøke Sony Building. I den bygningen viser Sony frem de nyeste sakene sine. Det beste var 3D-tven. Utstilllingen hadde også en batteridel, men jeg ble litt skuffet. Det var ikke nye nytt og spennende fra Sony på den fronten. Det var jo Sony som lagde det første brukbare Li-ion batteri, så nå vet dere det.

Etterpå var jeg i Shinjuku. Området som regnes å være selve kjernen av metropolen. Det er her de har størst konsentrasjon av skyskrapere. Her ligger også verdens mest travle skysstasjon (3,6millioner om dagen). Shinjuku er for det meste et shopping distrikt, men det er begrenset hvor spennende det er med butikker selv om man er i Japan. Jeg hverken så eller gjorde noe spennende, men det var greit å ha vært i området. Når det begynte å bli mørkt, dro jeg til Tokyo stasjon hvor jeg tok Shinkansen hjem. Det hadde vært en fin tur. Jeg hadde slitne bein, et kamera fullt av bilder og en sekk full av suvenirer.

Min leilighet

Jeg tenkte jeg skulle vise dere leiligheten min! Den er ikke helt som leiligheten til Bruce Willis i «det femte element», men det er heller ikke noe playboy mansion. Leia er på 100kr dagen. Den ligger ikke langt fra skolen og det er relativt kort til iallefall fire matbutikker. Jeg vil anslå at leiligheten er på 20-22kvm. Jeg har alt jeg trenger av fasiliteter. Hvis vi starter innerst så har jeg en flott veranda. Jeg har utsikt til både vei og toglinje. Noen ganger lukter det stram fisk utpå der, men andre ganger lukter det god mat. Dette er også stedet hvor jeg henger opp klærne mine.

Det er ikke noe havblikk her, men jeg kan se om sola skinner

Her er veien til jobb.

I dagligrommet/soverom har jeg en pult, stol og en seng. Senga er veldig fast. Jeg slo meg første gang jeg hoppa oppi senga fordi jeg var ikke klar over at den var så hard. Det er ikke noen Jensen kontinental madrass for å si det sånn. Jeg har også et skap som jeg prøver å holde ryddig.

Seng, pult og ryggsekk. Dette er tatt dagen jeg kom til Japan.

Her er andre veien. Strykejern følger med leilighetn

På kjøkkenet har har jeg kjøleskap med fryser, nå fylt opp med japansk mikromat. Jeg har mikrobølgeovn på toppen. Jeg har en stekeplate som jeg ikke har funnet ut hvordan jeg skal bruke og en vask. Dessuten har jeg gått til innkjøp av en liten ovn og en vannkoker. Med ovnen kan jeg steke allslags ferdigmat og vannkokeren er fin for te og nudler. Å lage mat selv er nesten bortkastet. Her kan man kjøpe ferdig fersk middag for en billig penge. Kjøkkenet fungerer også som gang foajé/gang.

Her kan vi se litt av kjøkkenet. Bad og toalett er til venstre.

Badet er egentlig bare et stort dusjkabinett med et lite badekar.

Doene i Japan fortjente en egen post. Det får komme senere. Min do er iallefall flott selv om den ikke er så avansert. Det beste med doen er at du kan vaske hendene med det vannet du trekker ned med. Det følger det med egne dotøfler. Jeg må være ærlig å si at jeg sluntrer litt unna når det gjelder bruken av de.

Tøflene er for små og jeg tror ikke jeg skal investere i noen nye.

Uke 3

Jeg tenkte å ta neste bolk i et jafs slik at jeg var a jour, men så gikk tida fort og jeg er en uke på etterskudd igjen. Forrige uke var ikke like spennende. Nå er ikke alt nytt for meg lenger og derfor ikke like spennende. Det er allikevel noen høydepunkter som jeg synes at jeg bør nevne.

Mandagen startet friskt. Vi startet rett på laben for å mekke batteri. Man skulle tro at jeg aldri har gjort annet før, for det går som en lek. Avdelingen jeg er ved har alt på stell så det skulle egentlig bare mangle at det ikke gikk unna. Mine kollegaer her i Japan jobbet med dette i over ti år, mens vi i Trondheim har holdt det gående i snart ett. Det er ganske ikke så vanskelig å lage batteri, men det krever konsentrasjon og tålmodighet. Det involverer mye pirkearbeid og nøyaktighet. Dessuten må alt gjøres inne i en hanskeboks. Hele uka gikk egentlig med til dette arbeidet. I tillegg har jeg fungert som rettleser til en vitenskaplig artikkel. Japanerne er ikke verdensmestere i engelsk, samt at de har en annen setningsoppbygning enn oss og britene. Det fører til mye rart. Det var kanskje ikke så artig å rettlese, men jeg var fornøyd for det er en fin måte å sette seg inn i arbeidet deres på. Uansett så måtte jeg en tur ut på laben for å se hva de gjorde før jeg skjønte hva de egentlig prøvde å fortelle med artikkelen. Slik jobbing gir også veldig mye respekt. Vi vet jo hvor viktig det er med respekt! Nå studentene ser at jeg retter og hjelper third in command, blir de nok mektig imponert!

Matmessig ble det veldig likt uke 1. Avdelingen min har kanskje 8-10 restauranter som de bytter imellom. Alle steder er veldig gode og prisen for lunsj ligger på mellom 30 og 60kr. Jeg tar lunsjen som middag og synes jeg får god valuta for pemgene. Jeg ble bare overrasket en gang denne uken i matveien. På mange av stedene vi besøker har de lunsjmeny. Det betyr at de har en begrenset meny. I dette tilfellet hadde de bare to alternativer. Det er ene var en rett de kaller «foreldre og barn», som er egg og kylling. Det andre var noe jeg fikk forklart som røkt kylling. Jeg var litt skeptisk til røkt kylling så jeg satsa på «foreldre og barn». Dette var et lykketreff for maten min var god, mens røkt kylling viste seg å være rå kylling. Jeg må si at jeg ble litt forbauset over denne maten. Jeg har blitt opplært til at rå kylling er fy fy, men her satt de å gafla i seg rå kylling. Jeg forklare at dette spiste vi ikke i Norge pga salmonellabakterien. De var også redd for salmonella i Japan, men man kan vist spise en spesiell del av kyllingen rå. Denne delen sitter mellom brystet og vingen. Hvis du har samme anatomi som en kylling så er dette området omtrent under armen din. Jeg føler at norske kyllingprodusenter har holdt oss for narr i årevis! Det er på tide med et oppgjør! Jeg skal prøve meg å manne meg opp til denne retten neste gang og så skal jeg servere dette til vennene mine når jeg kommer tilbake til Norge. Gled dere!

Her går det i rå kylling og foreldre og barn!

Helgen startet med rolig med å sove lenge. Det vil si ca kl ni, da har jeg ligget å hørt på trafikken og togene en stund. Etter at jeg brakk meg opp av den harde senga, hadde jeg en nydelig frokost med Cornflakes og jordbærsyltetøy. Jeg er nå halvveis i glasset og har ennå ikke funnet et eneste bær. Kanskje de har dettet ned i bunn? Etter frokosten bestemte jeg meg for å vaske kåken. Jeg støvsugde med den bittelille støvsugeren. Japan er så high-tech og da er alt veldig lite. På badet brukte jeg Håkons eminente baderomsvasketeknikk. Man bare spyler hele greia med dusjhodet. Badet mitt er egentlig bare et stort dusjkabinett så det gikk veldig greit. Ved ett tida var det klart for grillfest. Avdelingen hadde hatt møte (på en lørdag) og skulle grille og kose seg etterpå. Jeg hoppa elegant over møtet for jeg tror utbyttet hadde vært minimalt med tanke på min dårlige japansk. Vi syklet i fellesskap til en stor park. Noen av studentene kjørte bil, men igjengled hadde de ordnet mat og grill. Når vi kom fram fikk jeg se japansk effektivitet i praksis. Samtlige utenom meg og professorene stormet mot de to umonterte grillene for å nettopp å montere de. Jeg gikk mellom gruppene og prøvde å hause opp til en konkurranse, altså første mann ferdig. Jeg stod og heia, men jeg vet ikke om jeg hjalp fellesskapet noe særlig. I Japan ser kullet annerledes ut. Dette er kanskje ikke så spennende for dere, men karbon er mitt fagfelt og derfor bet jeg meg merke i dette. Tennvæsken kommer på tube og har samme konsistens som tannkrem. Dessuten hiver de på maten med en gang! Dette er nesten blasfemi! Nordmenn er nok litt lenger fremme på grillteknologi enn japanerne. Når det gjelder selve mat er nok Japan ledende igjen. Mens vi griller flintsteik og tror at vi er kongen på haugen hvis vi har størst kjøttstykke så har japanerne kuttet alt kjøttet i strimler. Siden jeg er utlending så fikk jeg prøve all maten. I tillegg til å spise mye rart som jeg ikke fikk med meg hva var så kan jeg jo nevne det jeg fikk med meg. På oksen spiste jeg tunge, lever, mellomgulv og tynntarm. Mellomgulvet var best mens tynntarmen var veldig seig. Tynntarm er faktisk veldig sunt og inneholder mange vitaminer. Jeg ser for meg mødre over hele Japan som sier til barna sine. Spis opp tynntarmen din, ellers så får du ikke noe dessert! Jeg klarte meg med et lite stykke. Av andre eksotiske unorske grillretter så kan jeg nevne blekksprut. Jeg fikk en liten arm på min tallerken. Jeg kan heller ikke si at jeg var kjempebegeistret for den biten. Det ble også servert mer tradisjonell mat sett med norske øyne. Storfe, kylling og fisk. Det meste var godt og for det som ikke var så godt hadde vi bra med øl for å døyve smaken. Etter maten spilte vi litt fotball og volleyball. Dette var forresten mitt bidrag til fellesskapet, jeg hadde nemlig pumpa i luft mens de andre var på møtet.

Her spiser vi grillmat!

Etterhvert vente vi tilbake til campus. Vi pakka ut og så dro vi til en pub/restaurant som var reservert til oss. Det var det vanlige opplegget med kjøkken i første etasje og skofritt i andre. Det ble mer øl og jeg prøvde et glass med plommevin for å få litt forandring. Plommevin er en favoritt blant jentene. Det var godt, men kanskje litt for søt. Igjen ble det servert ypperlig mat. Jeg er litt usikker på hva jeg likte best, men det jeg likte minst var fritert kylligbrusk. I Japan sparer de ikke på noe når det gjelder kyllingen. Jeg føler norske kyllingprodusenter kan beholde denne delen av kyllingen. Jeg vil ikke ha dette som et produkt. Selv om jeg er ganske sikker på av vi finner brusk i nuggetsene fra Prior. Nuggets er kyllingens svar på pølse. Gode og brisene dro vi derifra og da jeg trodde festen var ferdig(klokka var sju), bestemte vi oss for å dra på karaoke. Iallefall jeg tror vi bestemte oss der og da, men det er litt vanskelig å vite slikt. Det kan hende dette var planen hele tiden.

Karaoke er litt annerledes i Japan en det jeg er vant til. For det første er det ingen som sprayer pepperspray i lokalet. For det andre så leier man et rom, der din gjeng sitter og synger. Japanerne er utrolig beskjedene, men gir du de en mikrofon så er de plutselig superstjerner. Plutselig går de fra å ikke kunne snakke engelsk til å kunne synge nesten perfekt engelsk. Alkohol var ikke tillatt i lokalet, men vi fikk drikke så mye brus vi ville. Siden jeg ikke drikker cola og ikke er så kjent i den japanske brus verden, så drakk jeg braincooler/slush og en sportsdrikk som er en blanding av aquarius og skummet melk. Jeg lot japanerne få synge et par sanger først slik at de ikke skulle bli skulle komme helt i skyggen av meg. Men etter 3-4 sanger så tok jeg steget inn inn i manesjen. Jeg sang rockeklassikeren «Born to be wild» av Steppenwolf. Engelsken min og teksten satt som et skudd, men bare fordi min engelsk er relativt mye bedre. Når jeg kom til refrenget dro japanerne fram en kurv med ymse rytme instrumenter og til resten av sangen ble jeg akkompagnert av et dusin japanere på tamburin, kastanjetter, og rytmepinner(?). Karaokemaskinen sa at jeg hadde brukt 10,3 kcal når jeg var ferdig. Det jeg trodde skulle være kveldens prestasjon ble fort middelmådig, for etter meg var det flere som tydeligvis hadde sunget karaoke før. Det var folk som hadde både bedre stemme og kunne showe mere. Høydepunktet ble når ei fra laben danset til en sang fra japansk idol. Jeg klarte aldri å hevde meg igjen selv ikke etter «Livin' on a prayer» eller «I was made for lovin' you». Når jeg til å med bommet på mitt sikre kort «Sweetchild of mine», mistet jeg litt håpet og gav meg med synginga. Jeg mistenker karaokemaskinen for å spille sangene litt høyere/lysere enn orginalen. Jeg får øve litt og kommer tilbake for å rocke mer. Kanskje også lære meg noen nye sanger. Jeg var hjemme igjen kl ett på natta etter tolv timer med rar mat, øl og karaoke. Selv om øra mine dirra etter et altfor høyt lydnivå på karaoken så hadde det vært en bra dag.

Sjefen for avdelingen synger noen jeg tror var en kjærlighetsballade. Han var veldig flink.

Stemningen ble veldig god når de gamle japanske slagerne kom fram.

Søndagen våknet jeg med et snev at hodepine. Jeg tror det var bra med drikkeforbud på karaoken allikevel. Jeg hadde min faste frokost, heller ikke noe jordbær denne gangen. De har forresten jordbær i butikken her! Jeg ble så positivt overrasket at jeg kjøpte jordbær første gangen jeg var i en butikk i Japan. Jordbærene ble glemt og her om dagen fant jeg de igjen innerst i kjøleskapet. Jeg ble igjen glad, men mest glad fordi at jordbærene blir strålebehandlet her nede og de så like fine ut. Når jeg fikk smakt på de var jeg ikke like glad lenger. Jordbærene hadde vist ikke fått nok stråling. Neste gang skal jeg kjøpe jordbær hvis jeg skal ha de samme kvelden. Men nok om jordbær. Eller jeg må bare nevne at de er digre! Ok, etter å ikke ha funnet jordbær i jorbærsyltetøyet, dro jeg inn til Osaka på engelsk skjønnltteraturbok og gitar jakt. Engelske bøker var det ikke så mye av. Jeg endte opp med en sjørøverbok av Michael Crichton. Den er veldig artig og spennende. Jeg er allerede halvveis etter et par dager. Gitar var ikke like lett å finne. Jeg var innom fem butikker av høy kvalitet, men det er ikke så lett å finne gitar når du ikke helt vet hva du vil ha. Opprinnelig ville jeg ha en elektrisk gitar med skrikende farger og en headstock som peker oppover. Jeg fant mye rart men ikke en det stod mitt navn på. Nå vurderer jeg bare en billig kassegitar. Jeg fant en akustisk som het Morris, kanskje det er skjebnen at jeg skal kjøpe den. Jeg får se om det blir handletur neste helg. Middagen tok jeg på indisk restaurant. De hadde engelsk meny så det ble ingen overraskelser.

Osaka!!

Jeg ligger cirka en uke etter med posting, men jeg føler egentlig ikke at det gjør noe. For dere vil jo alt være spennende nyheter, selv om jeg opplevde dette for en uke siden. I dag er det fredag, men dagens innlegg skal handle om forrige helg.

Den første helgen i Japan tilbrakte jeg i Osaka. Nå tror du kanskje at jeg bor i Osaka siden jeg jobber på Osaka Prefecture University, men jeg bor i Sakai. Det er en forstad til Osaka. Først var jeg egentlig litt skuffet at jeg bodde utenfor sentrum, men nå etter å ha vært der så må jeg si meg fornøyd med å bo litt utenfor(Universitetet ligger også i Sakai). Osaka er en storby med 2,65 millioner innbyggere. Jeg har aldri opplevd en by med en slik intensitet. Det er positivt med mye lyd og lys, men det kan fort bli for mye av det gode, altfor mye. Er det noen som har sett filmen Blade Runner? Det kan virke som om den filmen ble spilt inn i Osaka. Byen er full av blinkende neonlys, store tv skjermer med damer som prater til deg og støy i form av musikk og annen reklame. Byen virker kanskje litt kjedelig på dagen, men når mørket kommer våkner den til liv.

Japan er glad i lys og lyd! Her er et bilde fra en av handlgatene i Osaka.

Jeg ankom Osaka etter å ha tatt lokaltoget inn til sentrum. Jeg fikk hjelp av en gammel mann uten tenner til å kjøpe billett. Han kunne ikke noe engelsk, men han kunne telle med fingrene. Da toget parkerte på Namba statsjon ble jeg overveldet over hvor mye mennesker det var der. Dette var på en lørdag formiddag, jeg lurer på hvordan det er i rushtida? Osaka består av to sentra (flertall av sentrum). Jeg brukte dagen i den sørlige delen Minani. Her kan vi finne områder som Den-Den town, Dotombori og Amerika-Mura. Den-Den town må være alle nerders drøm. Området er fullt av elektronikkbutikker, butikker med magma stæsj, love hotels, kinoer, panchinko kasinoer og stripeklubber. Her tror jeg du kan finne det meste. Dotombori er området med aller mest neonlys. Her kan du finne alle mulige restauranter og teatre. Det var den eneste gaten jeg gikk to ganger den dagen så den på ha gjort inntrykk. Amerika-Mura er kanskje den artigste bydelen. Den er veldig inspirert av... ja tipp nå! Amerika! Det aller beste med dette stedet er de gærne japanerne. Dere har sett disse japanerne som klær seg ut på en veldig spesiell måte? De kombinerer alt av farger og stiler i et å samme antrekk. Det er her moteskaperne går for å hente inspirasjon. Jeg er vel under gjennomsnittet interessert i mote, men her var det artig å kikke. Jeg tok en taktisk hvil på en benk for å se på elviser, prinsesser, vampyrer, hiphopere, elvisprinsesser, elvisvampyrer, prinsessevampyrer, elvishiphopere, vampyrhiphopere, ja dere skjønner tegninga. Rosa er forresten vårens farge for dere som lurte på det.

Mer lys!

Jeg brukte hele dagen i Minami. Middagen var nokså kjedelig med burger på Macer'n. Jeg ville kjøre safe og tok McChicken. Den var faktisk helt lik den norske, men det er vel meningen med Macdonalds. De hadde en burger med teriaki saus og egg. Vi får se om det blir den på neste besøk. Som nevnt tidligere så var Osaka helt annerledes på kvelden. Neste gang skal jeg prøve å komme meg opp i høyden for å se på lyshavet. Det blir nok amazing. Jeg er og blir en gud på kollektivtrafikk selv om Oslo sporveier gjorde det litt vanskelig for meg sist jeg var i Oslo. Vips så var jeg hjemme i Sakai og kunne hvile slitene bein.

På søndag var det tilbake til Osaka. Denne gangen til Osaka-akvarium. I den grad innestengte dyr (her for det meste fisk), kan være amazing så var dette amazing. Akvariet anses som å være et av de beste i verden og jeg må innrømme at jeg ble temmelig imponert. Hovedattraksjonene er to svære hvalhaier. Men de har også tigerhai, hammerhai, leopardhai osv. De har delfiner, seler, sjøleoparder, djevlerokker, skater, piggsvinfisk, gullfisk, og tusen andre fisker jeg ikke kan navnet på. Høydepunktene var da den ene fem meter lange hvalhaien svømte rett utenfor glass jeg stod ved. Jeg likte også veldig godt de japanske kjempekrabbene. Det var saker!

Her inne er det en svær vanntank!

Her er det en svær fisk! Største fisken jeg noen gang har sett! Tenk å få dykke med noe sånt som dette!

Her er det en svær krabbe! Det er vanskelig å se hvor stor den egentlig er, men den er enorm. Jeg skulle hatt en fyrstikkeske som skala.

Etter akvariumet tok jeg turen i et av verdens største pariserhjul. Ganske artig det og, men mest show for å ta bilder. Middagen tok jeg på KFC. Denne gangen fant jeg twistermeny uten maritim saus. Jeg møte også noen hyggelige folk fra Australia. Jeg anbefalte akvariet og sa at det var amazing.

Tilbake til hverdagen, nesten...

På onsdag begynte jeg å bli varm i trøya. Jeg var allerede i full gang på laben med å lage solid state electrolyte. Det var «bare» å blande to pulvere til ett i en slags ballmølle. Lunsjen tok vi på en sushibar med samlebånd. Vi hadde en touchscreen ved bordet der vi tastet inn det vi ville ha. Når maten var på båndet begynte en alarm å ringe slik at vi kunne ta av det vi hadde bestilt. Man kunne også plukke rett fra båndet hvis man ønsket det. Jeg hadde sushitallerken med nudelsuppe og japansk te. Mye av sushien var god, men det var ikke så lett å få ned rå blekksprut. Biten med ål måtte jeg gi bort. Servicen i Japan er upåklagelig, dessuten slipper man å tipse. Dette er kanskje et konsept å ta med hjem til Norge. Sushi er veldig populær hjemme så det må bli en suksess.

Casa de Onsrud by night! Jeg bor i andre etasje, andre døra til venstre, i tilfelle dere skulle få lyst til å besøke meg.

Dette var også dagen da semesteret startet for nye studenter. På avdelingen våres fikk vi fem nye unge og lovende japanere. De ble selvfølgelig mottatt med en egen velkomstfest à la min. Vi startet i et klasserom der det ble servert litt mat, øl, japansk rusbrus og snop. Etterpå tok vi turen til Dondon, restauranten jeg spiste lunsj på den første dagen. Igjen spiste vi veldig god mat med påfølgende godt drikke. Ifølge de eldre studentene blir de yngre studentene testet på denne festen av Professor Tatsumisago. Han vil se hvor motstandsdyktige de er mot alkohol. Da blir jo stemningen selvfølgelig veldig god. Mugge på mugge med øl ble servert av travle servitører. Jeg måtte jo være høflig gjest og takke ja når de serverte meg.

I Japan blir ikke mine vitser blir ikke alltid like godt forstått. Jeg prøvde meg på en smart en, da en av de nye studentene begynte å spy. Da han hadde fylt to risboller og var godt i gang med en ølmugga, spurte jeg hun som satt ved siden av meg, «Is he making Japanese tea?». Jeg vet ikke om hun ble fornærme eller ikke forstod meg, men jeg fikk nok ikke helt den reaksjonen jeg hadde tenkt meg. Jeg tror kanskje hun ble litt flau på Japan sine veiene, men jeg prøvde å forklare at dette var helt vanlig i Norge.

Vi som fremdeles var klare for mer fest, forflytta oss neste skjenkested. Jeg ble servert mye rar sake. Jeg tror de var veldig nysgjerrige på hvor mye en nordmann klarer å drikke. Det kom nemlig drikke hele tiden. Da vi skulle ta kvelden fikk de nok se det første glimtet av en full nordmann. Jeg fikk nemlig låne en sykkel av en på avdelingen for tre måneder. Eg ytra min taksamsleik særs mykje og var langt unna den normale beherskede personen dere alle kjenner og elsker.

Torsdagen var jeg naturlig nok ganske sliten, men klarte å komme først på kontoret allikevel. Det er viktig at de ikke får inntrykk av at nordmenn er slabbedasker. Iallefall ikke nå i starten... Dagen ble brukt på å gjennomføre forskjellige elektrokjemiske målinger av min elektrolytt. Resultatene var overraskende bra. Lunsjen tok vi på en typisk japansk restaurant. Vi fikk en curry for 500yen. Igjen veldig god mat. Hvis jeg skal trekke fram noe jeg ikke liker så godt, så må det være tradisjonell japansk te. De klarer å få inn en maritim smaken inn i så mangt her nede, men jeg synes den passer særdeles dårlig i teen. Jeg husker at på klasseturen til Italia drakk jeg en te med havets frukter(frutto di mare). Der har du japansk te!

På kvelden dro jeg på shopping. Jeg trengte det essensielle. Kjøpesenteret jeg ente opp med var enormt. Det får Obs Hypermarked og Walmart til å virke som samvirkelaget. Jeg brukte 2 ½ time på å finne det jeg trengte. Jeg kan jo ikke lese skiltene så jeg måtte tråle meg gjennom hele greia. Kveldsmaten ble spist på KFC, eneste restaurant med akseptable pekemenyer. Jeg tok det vanlige, altså en twister. Men jammen hadde ikke japanerne klart å dynke den ned med maritime smaker. Jeg måtte spise den i store jafs for så å skylle ned med pommes frites. På matbutikken ved senteret fant jeg majones og cocoa puffs så jeg syklet hjem blid og fornøyd allikevel.

Her er utsikten fra mitt kontor/andre sitt kontor/lab. Det er lite plass i Japan og det ser man veldig godt på kontorplassene. Jeg har fransk veranda da! Det har jeg ikke i Trondheim.

Fredagen var kjedelig sånn bloggmessig. Jeg varmebehandlet elektrolytten min for å øke den ionisk ledningsevnen. Det funka som det skulle. Et lite irritasjonsmoment jeg har angående laben her nede er de lave hanskeboksene. Hullene for armene er langt nede og man blir derfor ganske sliten i ryggen. Jeg mener at hullene burde vært høyere så kunne man eventuelt justert med en krakk. Lunsjen tok vi på Big Boy, en japansk hamburgerkjede. Vi hadde ugjenkjennelig kylling, men godt var det. Til å leske ganen hadde jeg fluoriserende grønn fanta. På kvelden la jeg ut på sykkeltur i nærområdet. Oppdraget var å scanne etter 7/11 og finne ut hvordan jeg skulle komme med til Osaka dagen etter. Oppdraget ble fullført med glans, for jeg fant 7/11 og jeg kom meg til Osaka dagen etter.