Japanske toalett

Japan, landet der man elsker toaletter!

Jeg var tidligere inspirert av andre blogger med daglige poster som bla. «dagens antrekk». Jeg hadde tenkt å ha noe av det samme men da med en liten tvist, altså dagens do. Nå har det seg sånn at jeg ikke besøker en ny do hver dag. Det kunne blitt litt kjedelig etterhvert. Derfor skriver jeg heller dette innlegget der jeg tar for meg japansk dokultur. Du lurer kanskje på hvorfor jeg vil blogge om toaletter? Jo fordi japanerne er ramme på ramma:) Her har de toaletter som får iphonen din til å virke gammeldags. De heftigste doene har mp3-spiller, hvalsang, fuglekvitter, touchscreen osv. Du får også toalett med lyden av en bekk som renner. Lyden skal hjelpe deg med å tisse. Selv har jeg prøvd relativt avanserte toalett med med varme i settet, og duft. For å prøve alt dette må man sette seg ned først. Setet er nemlig trykkbelastet slik at du f.eks ikke kan leke med spylinga. Jeg var først veldig begeistret for varmen i setet. På offentlige toalett der renholdet er litt dårlig er det derimot ikke så smart med en varmekilde. La oss bare si det sånn at oppvarmet avfall lukter verre enn kroppsvarmet avfall. Selv om de fleste toalettene er av høy standard i Japan, kan du også være uheldig å få det kjente «hullet i gulvet». Jeg tror dette er en favoritt hos de eldre. Mens vi nordmenn ennå brukte løv og mose som toalettpapir, hadde japanerne utviklet tørkestaven. En treplanke/pinne som man brukte som nettopp toalettpapir. I løpet av de siste tiårene har vi nordmenn gått forbi japanarne når det gjelder tørketeknologi. Japanerne har et tynt papir som krever mange tørk, mens vi i Norge kan skilte både to og tre lag. Parfyme på papiret, det kan vi vel ikke få i Norge? Jeg har en teori hvorfor de har så dårlig toalettpapir. Mange mener at de trenger lite papir fordi det blir rent pga. spylinga. Jeg tror grunnet er at man ønsker seg litt fred og ro. I Japan bor folk veldig tett. På jobb står sjefen din over deg hele dagen og når du kommer hjem så begynner ungene og kona gnåle. Den stedet du kan ha litt tid for deg selv er på do. Dårlig toalettpapir betyr mer tid på do.

Dette er en hybrid mellom vanlig toalett og hull i gulvet. Her kan du hvile skinkene på kanten hvis du ønsker det, eller du kan bruke lårmusklene.

På denne doen gikk lokket opp automatisk for deg. Selvfølgelig trekker den også ned for deg.

Slik ser et typisk kontrollpanel ut. Herifra kan du styre spyling, bidet, styrken på strålene, spyleprogram, tørking osv.

Her kan ungen din sitte, mens du bæsjer.

Tokyo 2

Jeg har vært enda en tur i Tokyo. Dette gangen var formålet å dra på sumo-turnering samt feire 17. mai på ambassaden. Etter arbeid forrige fredag, tok jeg igjen lokaltoget til Osaka. Fra Osaka hadde jeg bestilt billett med nattbussen til Tokyo. Jeg var litt seint ute og måtte stresse for å finne fram til riktig holdeplass. Heldigvis er Japanerne så godt organisert at da jeg kom fram til busstasjonen var det ingen problemer med å finne fram. Jeg var ellers godt forberedt og hadde mat og drikke i sekken. Utenom sekken hadde jeg også med min nyinnkjøpte dressbag med nyinnkjøpt dress inni. Jeg skulle jo tross alt feire nasjonaldagen. Bussturen koster omtrent halvparten av lyntoget, så jeg hadde spandert på meg et litt mer behagelig sete. I min buss var det tre seter på hver rad, slik at man får god plass til skuldrene. Setene kunne også legges veldig langt bakover. Bussen var mye bedre enn Lavprisekspressen. Innvending var bussen dekket med gardiner, så det var ikke mulig å se ut. Dette var veldig frustrerende i starten, men etterhvert når vi skulle sove så var det behagelig at det ble helt mørkt. Jeg trodde at veistandarden i Japan skulle være god. Det er godt mulig at den er det, men mellom Osaka og Tokyo føltes den veldig humpete. Vi stoppet fire ganger i løpet av natten for å strekke på beina og tisse. I Japan har de svære rasteplasser for den slags. Her parkerer også yrkessjåførene når de skal legge seg for natten. Disse gutta slår ikke av motoren når de skal sove. Så på rasteplassene står det ørten lastebiler med motoren på tomgang til enhver tid. Ikke rart verden blir forurenset. Grunnen til all tomgangkjøringen er forresten air condition, men det var ikke spesielt varmt den natta. Bussjåføren hadde med seg en assistent på turen. Hans jobb var å fylle opp bagasjerommet og snakke i mikrofonen. Dette klarer ikke japanske bussjåfører å gjøre selv. Resten av turen satt bare assistenten ved siden av sjåføren. Det virket som en veldig spennende jobb. Han var veldig ivrig til å snakke i mikrofonen, for han snakket veldig lenge. All pratinga og humpene bidro til at jeg ikke fikk sove noe særlig. Jeg var stuptrøtt da jeg kom fram til Tokyo.

Ryogoku Kokugikan eller sumostadion.

Denne gangen hadde hadde jeg glemt kartet hjemme, så navigeringen var ikke så enkel. Heldigvis har de bra med kart i gatene i Tokyo, men på metroen er verre. Etterhvert så fant jeg fram til hotellet mitt. Denne gangen ville jeg ikke risikere å sove i tysk tåfis så jeg hadde fått en kollega til å bestille rom på et billig businesshotell rett ved sumostadion. Jeg ankom hotellet veldig tidlig så jeg kunne ikke sjekke inn, men jeg fikk lagt fra meg bagasjen. Ute av hotellet gikk jeg bare etter trommelyden. De spiller alltid trommer når de begynner en dag med sumo. Jeg hadde kjøpt billett for forhånd så jeg slapp køen. Sumoen startet kl 0800. Jeg tenkte at jeg ikke skulle stresse, så jeg satt meg i sola for å lese regler. I sumo vinner man kampen hvis man får dyttet motstanderen utenfor ringen. Man kan også vinne ved å få motstanderen til å være borti bakken med andre deler av kroppen enn fotbladene. Man blir diskvalifisert hvis man er ufin, altså sparker, slår, biter, osv. Man blir også disket hvis man ikke har bundet trusa bra nok slik at den faller av under kamp, men dette skjer heldigvis ikke så ofte. I tillegg har de en haug med tradisjoner og ritualer som blir fulgt veldig nøye. Blant annet må man ha en bestemt hårsveis. Når man starter sumokarrieren kreves det at man ikke klipper seg. Sumobrytere skal ha langt hår og det skal være satt opp på en spesiell måte etter nivået bryteren er på. Tipp hva den dominerende lukta på stadionen er? Man skulle tro at det var popcorn eller svette tjukkaser, men det er faktisk hårvoks. Jeg har blitt fortalt at sjampo er en veldig stor utgift på et sumobudsjett. Ved nitiden fikk jeg somlet meg inn på stadion. Jeg fant plassen min. Jeg satt der nesten alene og så på brytingen. I programmet jeg hadde fått i døren stod det er de virkelig store gutta ikke starta før seinere. De jeg så på var bare puslinger.

Her er vi innendørs.

Sjekk beina på bryteren til høyre!

Pga. lite søvn og entusiasme klarte jeg å sovne flere ganger. Etterhvert ble stemningen bedre. Jeg hadde fått en blund, et par øl og en god lunsjboks. Folk begynte å strømme til og støynivået økte. Plutselig var det tid for noen seremonier og etter det var det god trøkk. Jeg kjøpte meg flere øl og is. Det var jo tross alt nesten 17. mai. Du kunne kjenne stemningen ble bedre jo nærmere vi kom de siste kampene. På kampprogrammet kunne jeg lese at min nye favorittbryter skulle i ringen nest sist. Han er min favoritt fordi jeg spiste hans spesial sammensatte lunsjboks til lunsj. http://en.wikipedia.org/wiki/Koto%C5%8Dsh%C5%AB_Katsunori.

Jeg liker dette bildet! Det ser ut som tjukkasen til høyre er redd for å falle.

Her er de beste igang med sin åpningssermoni.

Kotooshu leverte varene og vant kampen. Han gjorde en god turnering, men Hakuho som gikk av med seireren. Hakuho er i storform og er i en egen klasse for seg. (Han er faktisk i egen klasse. Han er den eneste som har rankeringen Yokozuna) Jeg tror selv ikke Akebono på sitt beste kunne tatt Hakuho slik han bryter nå.

Etter turneringen sjekket jeg inn på hotellet og tok en powernap. Jeg var utslitt etter en dårlig natt og ni timer med tjukkasbryting. Jeg hadde ikke lagt noen planer for kvelden så jeg tok det rolig. Jeg dro en kjapp tur til et område med mye musikkbutikker, men jeg var for sen og alt var stengt. Istedet vandret jeg målløst rundt i Tokyos gater.

Søndagen var jeg tidlig oppe for å rekke frokosten på hotellet. Den fikk terningkast 2, men igjen hotellet var veldig billig. Etter mye om og men fikk jeg lånt et strykejern fra resepsjonen. Skjorta måtte strykes til dagen aktiviteter. Klokken tolv var jeg invitert til ambassaden for å feire 17. mai sammen med andre nordmenn. På metrostasjonen fant jeg noen hvite folk med dress og så fort at det var nordmenn. Sammen klarte vi å finne fram til ambassaden, hvor ambassadøren og hans kone ønsket oss velkommen. Etter å ha hilst på litt folk, stoppet jeg opp ved vaffelserveringen. Det ble bra med vafler på meg og jeg fikk til og med jordbærsyltetøy med jordbær på vaflene. Det var øl og vin i baren for de som ønsket det. Pølser med lompe var også en favoritt. Vi sang nasjonalsangen samt noen andre 17 mai sanger. Ambassaden hadde leid inn ei japansk berte til å spille hardingfele og det låt bra. Vi hadde også buffet. Det var en lett blanding av norsk og japansk mat, altså mye godt. Jeg var selvfølgelig først i køen foran kakebordet. Der var det også mye godt. Jeg avslutta gildet med en is. Etter selskapet var vi en gjeng som fortsatte festen på en pub. Det var artig å dele japanerfaringer med andre nordmenn.

Norsk musikk med ambassadøren og hans kone i bakgrunnen

Tissatrengt, ellers i fin form måtte jeg stress meg til bussholdeplassen for å finne riktig buss hjem til Osaka. Det gikk akkurat. Turen hjem var like ubehagelig. Denne gangen var jeg sikker på at bussjåføren stekte speilegg på varmeanlegget for det var sykt varmt i bussen. Eller rettere sagt, det var sikkert assistenten som stekte speileggene. Mandagen ble ingen dag som går inn i historiebøkene som Mortens mest effektive dag. Når jeg kom på kontoret klagde jeg på at jeg bare hadde sovet et par timer i natt. Da ble jeg kontret av han jeg snakket med. Han hadde vært på jobb siden søndag morgen og holdt det gående. Han var også på jobb på lørdagen bare så det er sagt. Jeg har bestemt meg for å slutte å kommentere det, de gangene jeg føler meg trøtt.

Jeg tenkte å lage en "Large in Japan"-quiz når jeg nærmer meg slutten av oppholdet. Det gjelder å følge med for det vil bli premie til vinneren.

Tokyo!

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om mitt besøk i Tokyo. Hva kan jeg si? Byen er enorm. I det de kaller «sentrum» bor det 12 millioner mennesker. I store-Tokyo bor det ikke mindre enn 34 millioner. Det er vanskelig å si hvilken som er verdens største by, men Tokyo er nok oppe i toppen et sted.

Vi hadde noen fridager på kontoret. Japanerne feiret «golden week» Det er fire helligdager som de beleilig nok har bestemt at skal ligge etter hverandre. De feirer blant annet naturen og barn. Jeg synes det er triveligere å feire barn og natur, enn å ferie JC slik som vi gjør Norge. Golden Week er også den lengste sammenhengende ferien japanerne har. Og jeg som klagde når jeg ikke hadde sommerferie på to måneder... Japanerne er forresten helt ville etter å jobbe, men det får vi prate om en annen gang. Jeg var i tvil om hva jeg skulle bruke fridagene mine til. Det er ganske mye å velge i mellom, men jeg ble tipset om å ta noen dager i Tokyo. I Tokyo ville det iallefall være ledige sengeplasser og det ville heller ikke være så mye folk der for de fleste hadde reist på ferie. Ledige sengeplass kunne jeg ikke regne med hvis jeg ville til Kyoto eller Nara. Greit, Tokyo skulle det bli. På lørdagen la jeg planer og reserverte seng på et hostel ikke så langt fra den gamle delen av byen. Søndag morgen stod jeg tidlig opp og hoppet på lokaltoget som tok meg til Shin-Osaka togstasjon. Derifra skulle jeg ta Shinkansen til Tokyo. Shinkansen er uten tvil verdens beste togsystem. Noen kjappe fakta, toppfart 300km/t, årlig reisende per år mellom Osaka og Tokyo: 115millioner, går hvert tiende minutt, er i gjennomsnitt pluss/minus 8sekunder forsinket eller for tidlig ute. Slå den NSB! Turen tar 2 ½ time (8 timer med buss). Det var lenge siden jeg hadde gledet meg så mye til å ta et tog. Inne i vogna sto alle setene riktig retning! Til og med dette klarer ikke NSB. Jeg ble flau over å tenke på norsk jernbane når jeg satt der. Jeg hadde et hav av beinplass og et stor vindu jeg kunne kikke ut av. Det er eneste minuset er at det koster flesk. Det er billigere å fly, men det tar igjengjeld lenger tid totalt sett. Jeg ble også mektig imponert over servicen. Når konduktøren kom inn i vogna bukket han dypt for å vise at han setter pris på kundene sine. Når har en konduktør fra NSB bukket til deg? Jeg satt foran i vogna så jeg nikka erkjennende tilbake. Man må vise gjensidig respekt! Mens vi suste avgårde mellom Japans rismarker og jeg ikke trodde at turen kunne bli noe bedre, så komme jammen ei servitrise med en tralle der man kunne handle mat og drikke. De hadde øl og damen så ut som en japansk fotomodell. Begge deler blir et plusspoeng i boka til JR(Japan Railways). Hvor ble det av den tralla til NSB? Når vi passerte foten av det hellige fjellet Mt Fuji hadde jeg sovna. Jeg vet ikke om det var ølen eller den behagelige reisen som gjorde det.

Dette toget sier ikke "tøff tøff tøff tøff tøff tøff tøff", det sier "oh oh oh oh oh yeah!"

Når jeg ankommer nye storbyer, er det første jeg gjør å dra innom turistinformasjonen. De har alltid gratis kart og mange nyttige tips. Med kunnskapen jeg hadde tilegnet meg på lørdagen viste jeg at det var en turistinformasjon ikke langt fra hostelet. Nå hadde det seg sånn at Tokyo ikke har noe gratis kart over hele byen, men de hadde kart over forskjellige bydeler. Jeg fikk også tips om forskjellige ruter man kunne gå for å få essensen av Tokyo.

Jeg sjekka inn på hostellet. Det var ren og pent nok. Skoene måtte selvfølgelig av. På rommet luktet det gammel tysk tåfiss. Og det stemte, for i senga under meg bodde det en trivelig tysker som var gått seg lei av Japan. Det var heldigvis mulig å åpne vinduet, men lukta stakk i nesa under hele oppholdet. Den første dagen i Tokyo bestemte jeg meg for å gå to av rutene som jeg hadde blitt anbefalt. Den første var i nærområdet der jeg bodde, altså i gamle Tokyo. Dagen før hadde jeg gått til innkjøp av en lite kompass som jeg hadde montert til sekken min. Klokke og sola trikset fungerer ganske dårlig så langt sør synes jeg og det fungerer heller ikke når du er nede på t-banen. Orienteringen i de trange gatene i gamlebyen gikk derfor som en drøm. Som nevnt tidligere så skulle det ikke være så mye folk i Tokyo pga ferien, men det var bare tull. Det var like trangt her som i love parade, men ikke på langt nær like god stemning. Grunnen til alle menneskene i gamle byen var fordi området selvfølgelig er en av de største turistfellende i Japan. Hovedattraksjonen var nok et tempel som jeg ikke forstod helt poenget med. I tillegg var det dekket til pga. oppussing, men jeg fikk sett verdens største sandaler og det er da iallefall noe å ta med seg videre. Det var også et marked utenfor tempelet. Der fikk jeg bestilt meg mat. Trikset er å finne han som bare selger en rett. Da vet du at han er flink på å lage den og det blir ikke noe språkproblemer når du skal bestille. Jeg fant et sted i skyggen for å spise. Der kom en gammel japaner i prat med meg. Jeg skjønte jo ikke hva han sa, så jeg kom ikke i prat med han. Jeg forstod, «Amerikua?» og jeg sa: No no! Norwegian. Jeg skjønte også at han syntes jeg var god med spisepinner til å være utlending. Han prata videre, mens jeg spiste opp. Ved siden av den gamle mannen satt en annen japaner som snakket dansk, så han kom bort etterhvert og forklarte at den gamle mannen snakket om hvor takknemlig han var for at jeg kom for å besøke Japan. Denne takknemligheten er noe som går igjen blant Japanerne og jeg er bare glad for å kunne gi! Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Vi setter veldig pris på...». Den dansk talende japaneren var forresten stor fan av det norske kongehus, så vi snakka litt om Harald og Sonja. Markedet hadde også et show med en apekatt. Jeg gav demonstrativt ikke penger. Nå vet jeg ikke om apen fikk det noe bedre av at jeg ikke gav noen penger. dama med apekatten håvet uansett inn penger. Det var tydelig at denne underholdningen slo godt an blant japanerne. Jeg kunne sikkert brukt en dag på dette markedet hvis det ikke var for alle menneskene. Dessuten måtte jeg videre på min ferd.

Her er apekatten etter showet. Han bukka når publikum klappet.

Etter markedet dro jeg til Tokyo Tower. Det er et radio/tv tårn. Hverken spesielt høyt eller vakkert, men fremdeles Tokyos svar på Eiffeltårnet. Det er 3 meter høyere enn Eiffel sitt tårn(ok det er litt høyt da), men veier 4000tonn mindre! Det bør kanskje nevnes at tårnet er bygd i edelmetallet aluminium og er 70 år nyere. Som sivilingeniør i materialteknologi ble jeg imponert over de tynne beina. Noen vil kanskje synes at dette er bra konstruksjonsarbeid, men jeg synes heller det er bra materialteknologi.. Jeg gadd ikke å vente 90 minutter for å komme helt til toppen så jeg nøyde meg med 150 meter. Utsikten var god over Tokyo by night. I alle disse turistattraksjonene har de en haug av steder du kan legge igjen penger. Under tårnet kunne du besøk voksmuseum, ymse spisesteder, lekeland, Michael Jackson utstilling osv. MJ er forresten big in Japan. Eneste som kanskje er større enn the king of pop er Mikke Mus. Apropos big in Japan. Jeg hørte «unforgiveble sinner» på høyttaleranlegget i en kjøpesenteret her om dagen! Go Lene Marlin! Jeg skal synge den neste gang jeg er på karaoke og ta kollegaene mine med storm!

Tokyo Tower med meg i forgrunnen

Etter tårnet forsatte jeg på min rute, denne gangen nord og vestover. Jeg slo opp i Lonely planet boka for å lese om området jeg skulle til. Dette skulle være Tokyos partystrøk og det nærmeste man kunne komme Bourbon street i New Orleans i Japan. Jeg gikk ivrig avgårde. For dere som har vært i Bourbon Street så vet dere hvorfor jeg var ivrig. Den som vet det best må være Mr PK Dahlstrøm. Jeg ble selvfølgelig skuffa. Japanerne er ikke helt som amerikanerne når de drikker. Jeg lærte også at en enslig skjeggete nordmann med glanende øyne, ryggsekk og sokkene langt oppå leggene er veldig populær blant afrikanske halliker. Afrikansk engelsk er ikke så lett forstå, men noen ord kan du ikke ta feil av. Jeg skulle likt å komme med noen sitater, men det gjør seg ikke i et offentlig forum. Jeg tok kvelden tidlig.

Dagen etterpå hadde jeg tenkt meg til fiskemarkedet. Jeg fikk vite at det var stengt pga golden week så da måtte jeg over på plan b. Kunne jeg ikke se fisk, så ville jeg i det minste se kjøkkenutstyr! I Tokyo finnes det en lang gate som har alt man trenger til kjøkkenet. Der var det meste stengt, men jeg var ikke så skuffa for jeg er egentlig ikke så interessert i kjøkkenutstyr. Etter denne bomturen dro jeg til Tokyos svar på slottsparken, Imperial park tror jeg det het. Der har keiseren og keiserinnen palasset sitt. Parken var ganske kjedelig og jeg hadde problemer med navigeringen tiltross for kompasset. Det var veldig varmt denne dagen og jeg var tørst. Jeg trodde jeg kjente Japan godt nok nå og trodde at det var brusautomater på hvert hjørne. Slik er det ikke i hagen til keiseren. Tilslutt fant jeg en cafe, hvor jeg drakk ananasbrus. Jeg gikk en lang sløyfe rundt hele komplekset. Jeg fikk i det minste oppleve litt natur midt inne i Tokyo.

Jeg lurer på om det er her keiseren bor. Jeg er ikke helt sikker.

Kvelden ble brukt i Akihabara. Det er elektronikksted nummer 1. Enormt mye neonlys og butikker med ymse innhold. Ganske spennende område, men igjen litt kjedelig for en hardbarka japanturist. Det var mest action når en kar ble påkjørt. Det kom en flokk med ambulanser, men mannen klarte å gå selv så jeg skjønner ikke helt hvorfor det ble så mye oppstyr. Igjen fikk jeg se et glimrende eksempel på japansk ingeniørkunst. Sirenene på taket av politibilene kan heises opp slik at de synes bedre. Jeg hadde kveldsmat på en tyrkisk kebabsjappe. Terningkast tre.

Akihabara, går det på strøm finner du det her.

Neste dag fikk jeg omsider dratt på fiskemarkedet. Fiskerne var tilbake på jobb. Dette markedet er nevnt i boka «1000 steder du må dra før du dør», så jeg tenkte at det var verdt et besøk. Jeg vrengte meg opp kl 5 til mine romkameraters ergrelse. Det gjelder å være tidlig ute for å få med seg tida når det er mest liv. Jeg hadde også planlagt den ferskeste sushien du kan tenke deg til frokost. Nede på havna var det system i kaoset. De som jobber på havna bruker en rar motorisert vogn som de henter og leverer fisk med. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg holdt på å bli påkjørt av en sånn en. Jeg fant fisk i alle slags størrelser fra svære tunfisk til bitte små blekkspruter. Etter å ha sett blod sprute, frossen fisk som blir kasta i bakken for å dele de opp og de generelt møkkete kårene, så var sushi det siste jeg hadde lyst på.

Her ligger frossen tunfisk på rekke. Sjekk ut han som bruker stikksaga på fisken.

Jeg hadde fått nok av fisk og ville heller dra til Ginza, Tokyos svar på 5^th. Avenue i New York. Jeg var jo selvfølgelig altfor tidlig ute og måtte vente et par timer før noen som butikkene åpne. Jeg tok frokosten i en park. Målet med å dra til Ginza var å besøke Sony Building. I den bygningen viser Sony frem de nyeste sakene sine. Det beste var 3D-tven. Utstilllingen hadde også en batteridel, men jeg ble litt skuffet. Det var ikke nye nytt og spennende fra Sony på den fronten. Det var jo Sony som lagde det første brukbare Li-ion batteri, så nå vet dere det.

Etterpå var jeg i Shinjuku. Området som regnes å være selve kjernen av metropolen. Det er her de har størst konsentrasjon av skyskrapere. Her ligger også verdens mest travle skysstasjon (3,6millioner om dagen). Shinjuku er for det meste et shopping distrikt, men det er begrenset hvor spennende det er med butikker selv om man er i Japan. Jeg hverken så eller gjorde noe spennende, men det var greit å ha vært i området. Når det begynte å bli mørkt, dro jeg til Tokyo stasjon hvor jeg tok Shinkansen hjem. Det hadde vært en fin tur. Jeg hadde slitne bein, et kamera fullt av bilder og en sekk full av suvenirer.