Tokyo 2

Jeg har vært enda en tur i Tokyo. Dette gangen var formålet å dra på sumo-turnering samt feire 17. mai på ambassaden. Etter arbeid forrige fredag, tok jeg igjen lokaltoget til Osaka. Fra Osaka hadde jeg bestilt billett med nattbussen til Tokyo. Jeg var litt seint ute og måtte stresse for å finne fram til riktig holdeplass. Heldigvis er Japanerne så godt organisert at da jeg kom fram til busstasjonen var det ingen problemer med å finne fram. Jeg var ellers godt forberedt og hadde mat og drikke i sekken. Utenom sekken hadde jeg også med min nyinnkjøpte dressbag med nyinnkjøpt dress inni. Jeg skulle jo tross alt feire nasjonaldagen. Bussturen koster omtrent halvparten av lyntoget, så jeg hadde spandert på meg et litt mer behagelig sete. I min buss var det tre seter på hver rad, slik at man får god plass til skuldrene. Setene kunne også legges veldig langt bakover. Bussen var mye bedre enn Lavprisekspressen. Innvending var bussen dekket med gardiner, så det var ikke mulig å se ut. Dette var veldig frustrerende i starten, men etterhvert når vi skulle sove så var det behagelig at det ble helt mørkt. Jeg trodde at veistandarden i Japan skulle være god. Det er godt mulig at den er det, men mellom Osaka og Tokyo føltes den veldig humpete. Vi stoppet fire ganger i løpet av natten for å strekke på beina og tisse. I Japan har de svære rasteplasser for den slags. Her parkerer også yrkessjåførene når de skal legge seg for natten. Disse gutta slår ikke av motoren når de skal sove. Så på rasteplassene står det ørten lastebiler med motoren på tomgang til enhver tid. Ikke rart verden blir forurenset. Grunnen til all tomgangkjøringen er forresten air condition, men det var ikke spesielt varmt den natta. Bussjåføren hadde med seg en assistent på turen. Hans jobb var å fylle opp bagasjerommet og snakke i mikrofonen. Dette klarer ikke japanske bussjåfører å gjøre selv. Resten av turen satt bare assistenten ved siden av sjåføren. Det virket som en veldig spennende jobb. Han var veldig ivrig til å snakke i mikrofonen, for han snakket veldig lenge. All pratinga og humpene bidro til at jeg ikke fikk sove noe særlig. Jeg var stuptrøtt da jeg kom fram til Tokyo.

Ryogoku Kokugikan eller sumostadion.

Denne gangen hadde hadde jeg glemt kartet hjemme, så navigeringen var ikke så enkel. Heldigvis har de bra med kart i gatene i Tokyo, men på metroen er verre. Etterhvert så fant jeg fram til hotellet mitt. Denne gangen ville jeg ikke risikere å sove i tysk tåfis så jeg hadde fått en kollega til å bestille rom på et billig businesshotell rett ved sumostadion. Jeg ankom hotellet veldig tidlig så jeg kunne ikke sjekke inn, men jeg fikk lagt fra meg bagasjen. Ute av hotellet gikk jeg bare etter trommelyden. De spiller alltid trommer når de begynner en dag med sumo. Jeg hadde kjøpt billett for forhånd så jeg slapp køen. Sumoen startet kl 0800. Jeg tenkte at jeg ikke skulle stresse, så jeg satt meg i sola for å lese regler. I sumo vinner man kampen hvis man får dyttet motstanderen utenfor ringen. Man kan også vinne ved å få motstanderen til å være borti bakken med andre deler av kroppen enn fotbladene. Man blir diskvalifisert hvis man er ufin, altså sparker, slår, biter, osv. Man blir også disket hvis man ikke har bundet trusa bra nok slik at den faller av under kamp, men dette skjer heldigvis ikke så ofte. I tillegg har de en haug med tradisjoner og ritualer som blir fulgt veldig nøye. Blant annet må man ha en bestemt hårsveis. Når man starter sumokarrieren kreves det at man ikke klipper seg. Sumobrytere skal ha langt hår og det skal være satt opp på en spesiell måte etter nivået bryteren er på. Tipp hva den dominerende lukta på stadionen er? Man skulle tro at det var popcorn eller svette tjukkaser, men det er faktisk hårvoks. Jeg har blitt fortalt at sjampo er en veldig stor utgift på et sumobudsjett. Ved nitiden fikk jeg somlet meg inn på stadion. Jeg fant plassen min. Jeg satt der nesten alene og så på brytingen. I programmet jeg hadde fått i døren stod det er de virkelig store gutta ikke starta før seinere. De jeg så på var bare puslinger.

Her er vi innendørs.

Sjekk beina på bryteren til høyre!

Pga. lite søvn og entusiasme klarte jeg å sovne flere ganger. Etterhvert ble stemningen bedre. Jeg hadde fått en blund, et par øl og en god lunsjboks. Folk begynte å strømme til og støynivået økte. Plutselig var det tid for noen seremonier og etter det var det god trøkk. Jeg kjøpte meg flere øl og is. Det var jo tross alt nesten 17. mai. Du kunne kjenne stemningen ble bedre jo nærmere vi kom de siste kampene. På kampprogrammet kunne jeg lese at min nye favorittbryter skulle i ringen nest sist. Han er min favoritt fordi jeg spiste hans spesial sammensatte lunsjboks til lunsj. http://en.wikipedia.org/wiki/Koto%C5%8Dsh%C5%AB_Katsunori.

Jeg liker dette bildet! Det ser ut som tjukkasen til høyre er redd for å falle.

Her er de beste igang med sin åpningssermoni.

Kotooshu leverte varene og vant kampen. Han gjorde en god turnering, men Hakuho som gikk av med seireren. Hakuho er i storform og er i en egen klasse for seg. (Han er faktisk i egen klasse. Han er den eneste som har rankeringen Yokozuna) Jeg tror selv ikke Akebono på sitt beste kunne tatt Hakuho slik han bryter nå.

Etter turneringen sjekket jeg inn på hotellet og tok en powernap. Jeg var utslitt etter en dårlig natt og ni timer med tjukkasbryting. Jeg hadde ikke lagt noen planer for kvelden så jeg tok det rolig. Jeg dro en kjapp tur til et område med mye musikkbutikker, men jeg var for sen og alt var stengt. Istedet vandret jeg målløst rundt i Tokyos gater.

Søndagen var jeg tidlig oppe for å rekke frokosten på hotellet. Den fikk terningkast 2, men igjen hotellet var veldig billig. Etter mye om og men fikk jeg lånt et strykejern fra resepsjonen. Skjorta måtte strykes til dagen aktiviteter. Klokken tolv var jeg invitert til ambassaden for å feire 17. mai sammen med andre nordmenn. På metrostasjonen fant jeg noen hvite folk med dress og så fort at det var nordmenn. Sammen klarte vi å finne fram til ambassaden, hvor ambassadøren og hans kone ønsket oss velkommen. Etter å ha hilst på litt folk, stoppet jeg opp ved vaffelserveringen. Det ble bra med vafler på meg og jeg fikk til og med jordbærsyltetøy med jordbær på vaflene. Det var øl og vin i baren for de som ønsket det. Pølser med lompe var også en favoritt. Vi sang nasjonalsangen samt noen andre 17 mai sanger. Ambassaden hadde leid inn ei japansk berte til å spille hardingfele og det låt bra. Vi hadde også buffet. Det var en lett blanding av norsk og japansk mat, altså mye godt. Jeg var selvfølgelig først i køen foran kakebordet. Der var det også mye godt. Jeg avslutta gildet med en is. Etter selskapet var vi en gjeng som fortsatte festen på en pub. Det var artig å dele japanerfaringer med andre nordmenn.

Norsk musikk med ambassadøren og hans kone i bakgrunnen

Tissatrengt, ellers i fin form måtte jeg stress meg til bussholdeplassen for å finne riktig buss hjem til Osaka. Det gikk akkurat. Turen hjem var like ubehagelig. Denne gangen var jeg sikker på at bussjåføren stekte speilegg på varmeanlegget for det var sykt varmt i bussen. Eller rettere sagt, det var sikkert assistenten som stekte speileggene. Mandagen ble ingen dag som går inn i historiebøkene som Mortens mest effektive dag. Når jeg kom på kontoret klagde jeg på at jeg bare hadde sovet et par timer i natt. Da ble jeg kontret av han jeg snakket med. Han hadde vært på jobb siden søndag morgen og holdt det gående. Han var også på jobb på lørdagen bare så det er sagt. Jeg har bestemt meg for å slutte å kommentere det, de gangene jeg føler meg trøtt.

Jeg tenkte å lage en "Large in Japan"-quiz når jeg nærmer meg slutten av oppholdet. Det gjelder å følge med for det vil bli premie til vinneren.